Almenningshistorie

Helt til de første menneskene vandret innover åsen. De drev med enkle midler en beskjeden høsting av det skogen ga. Jakt og fangst var næringsgrunnlaget. Men så langt mot nord var nok de store årstids-vekslingene en ny opplevelse. Det var mest praktisk å slå seg ned permanent. En fikk nyryddinger nede i bygda. Skogsområdet oppe på åsen var stadig gjenstand for jakt og fiske. Den første forbindelsen mellom det faste bostedet og skogområdet var oppstått. Nyryddingen nede i bygda ekspanderte stadig. Oppdyrkingen og bebyggelsen ble etter hvert så omfattende at det ble trangt om plassen. Skogområdet lenger innpå åsen fikk større betydning. Det var først å fremst stokklendingene som merket plassmangelen og hadde behov for bygningstømmer, brensel og beite i sommertiden. Det er trolig at det var stokklendingene som dermed først begynte med seterdrift, men denne tiden vet vi lite om. Så kom Svartedauens herjinger (1350) og hele samfunnet ble satt hardt tilbake i over 200 år. En hadde mer er nok med å rydde og ta i bruk edegårder. Først på 1600 tallet får skogområdene atter betydning. Kongen så inntekter i allmenningen og skogsdrifter i tilknytning til sagbruk ble satt i gang. Seterdriften blomstret igjen. Forbindelsene mellom gard og skogsområdet ble sterkere. Gullgruvedriften ga næringsgrunnlag for andre mennesker. Arbeiderene fikk bygslet jord av kongen og bruk ble ryddet i Gullverket. Det var stor konkurranse om utmarksressursene. Skogsområdet var under hardt press. Det ble ikke kjent fullt ansvar for skogen av brukerne og det anføres at allmenningen har lite skog. Med nyryddinger i Gullverket så gardbrukerne sine eldgamle rettigheter bli krenket. Gardene nede i bygda var i et sterkt avhengighetsforhold til allmenningen. Nyrydderne på sin side trengte sikkerhet i et småbruk ved siden av arbeidet i gruvene. En rekke rettssaker og stridigheter fulgte med i denne konflikten.I1853 ble allmenningen kjøpt opp av 98 gardbrukere nede i bygda. Tanken var nok å dele almenningen i privatteiger. Da skuffelsen over at dette ikke gikk hadde lagt seg, innså nok de fleste at allmenningen kunne drive mest rasjonelt som en stor enhet. Seterdriften var på hell. Forbindelse gard og skogområdet ble svakere. En fikk restriksjoner og økende kontroll med skogen. Produksjon av trevirke ble satt i høysete. Fra gardbrukerne i 1890 årene sluttet å hogge selv i skogen, var det eldgamle direkte forholdet mellom gard og allmenning brutt. Siden den gang har allmenningen fungert som en 'forvalterbedrift".